Kjøpsloven vs forbrukerkjøpsloven
Hvilken lov som regulerer en avtale om kjøp av båt kan være avgjørende for utfallet av en tvist. Denne artikkelen gir hovedpunktene om forskjellen på de to lovene og reglene for når den enkelte lov kommer til anvendelse.
Innledning
Alle avtaler om kjøp og salg av fritidsbåt reguleres og utfylles av enten kjøpsloven eller forbrukerkjøpsloven. Det er selger, og da konkret egenskapene til selger, som langt på vei avgjør hvilken lov som gjelder for den enkelte avtale. Dette kan potensielt være avgjørende ved en fremtidig tvist.
Vi skal i det følgende gi en fremstilling av når den enkelte lov gjelder, og de sentrale forskjellene på de to lovene og konsekvensene det kan ha for både kjøper og selger.
Kjøpers og selgers «status» – når gjelder den mer kjøpervennlige forbrukerkjøpsloven?
Det følger av forbrukerkjøpsloven § 1 at:
«Med forbrukerkjøp menes salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.»
Om kjøper og selgers status
For at det skal foreligge et forbrukerkjøp, slik at forbrukerkjøpsloven gjelder, stilles det altså krav både til selgerens og kjøperens status i relasjon til kjøpsavtalen. Selgers status knyttet til kjøpsavtalen må være næringsrelatert, jf. kravet i lovteksten om at «selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet».
Kjøperen på sin side må ha status som forbruker for at forbrukerkjøpsloven skal få anvendelse. Nevnte innebærer at kjøper må være en privatperson (jf. krav om «fysisk person» i lovteksten), og at vedkommende privatperson ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Merk at det kan være forbrukerkjøp selv om deler av kjøpers formål er næringsrelatert, jf. kravet om at kjøper «ikke hovedsakelig» handler som ledd i næringsvirksomhet.
Tilfelle hvor forbrukerkjøpsloven og dens preseptoriske kjøpervennlige forbrukervern får anvendelse
Basert på ovennevnte vil den kjøpervennlige forbrukerkjøpsloven få anvendelse der selger:
- Enten alene selger båten via egen næringsvirksomhet, eller benytter profesjonell båtmegler eller lignende til å gjennomføre salget, og
- Kjøper som erverver båten er en fysisk privatperson (altså ikke et selskap, idrettslag, institusjon eller lignende), og båten ikke hovedsakelig skal benyttes til næringsvirksomhet
Tilfeller hvor forbrukerkjøpsloven og dens preseptoriske forbrukervern ikke får anvendelse
På tilsvarende vis vil kjøp mellom følgende parter havne utenfor forbrukerkjøpslovens preseptoriske regelverk:
- Kjøp/salg mellom private, det vil si salg hvor kjøperen er forbruker og verken selger eller selgers representant opptrer i næringsvirksomhet
- Kjøp/salg fra privat til næringsdrivende, det vil si kjøp/salg der kjøperen opptrer i næringsvirksomhet mens verken selger eller selgers representant opptrer i næringsvirksomhet
- Kjøp/salg mellom næringsdrivende, det vil si kjøp/salg hvor selger eller selgers representant opptrer i næringsvirksomhet og kjøper ikke er forbruker (kjøper er eksempelvis et selskap, et idrettslag eller lignende)
Oppsummering – betydningen av skille mellom forbrukerkjøpsloven og kjøpsloven som aktuell bakgrunnsrett
I tilfeller hvor forbrukerkjøpsloven og dens preseptoriske forbrukervern får anvendelse, er kjøper sikret vern etter forbrukerkjøpsloven. Forbrukerkjøpsloven er preseptorisk når den først kommer til anvendelse; den kan altså ikke fravikes og forbrukere er uavhengig av inngått avtale sikret å ikke komme i en dårligere situasjon enn det forbrukerkjøpsloven angir.
I de tre direkte ovennevnte tilfellene vil kjøpsloven være relevant bakgrunnsrett. Merk at kjøpsloven ikke er preseptorisk (ufravikelig) slik som forbrukerkjøpsloven. I kjøp/salg, hvor kjøpsloven er aktuell bakgrunnsrett, kan partene fravike kjøpsloven helt eller delvis i avtalen.
Ved en fullstendig fravikelse av kjøpsloven vil avtaleloven tidvis komme til anvendelse. Avtaleloven åpner dog bare for en rimelighetssensur, og det skal på generelt grunnlag mye til før en avtale anses å være så urimelig at den kan revideres etter avtalelovens bestemmelser. Du kan lese nærmere om dette i vår artikkel om avtaleloven.
Sentrale forskjeller på de to lovene
«Som den er»- klausul i kjøpsloven – vesentlighetsterskelen
Aktuell bakgrunnsrett ved bruk av «som den er» klausul ved kjøp/salg mellom privatpersoner, hvor forbrukerkjøpsloven ikke kommer til anvendelse, er kjøpsloven § 19. Selgeren fraskriver seg i utgangspunktet ansvaret for skjulte feil og mangler ved båten ved inntakelse av en slik klausul. Kjøper vil likevel alltid kunne kreve erstatning for mangler som skyldes brudd på selgers opplysningsplikt. Les mer om selgers opplysningsplikt og konsekvenser av brudd på nevnte i vår artikkel her.
Det følger av kjøpsloven § 19 bokstav c at ting solgt med som den er klausul har mangel når:
«tingen er i vesentlig dårligere stand enn kjøperen hadde grunn til å rekne med etter kjøpesummens størrelse og forholdene ellers.»
Selger må altså normalt bære ansvaret for «skjulte» feil når disse er vesentlig ut fra kjøpesummen og forholdene for øvrig. Kjøpesummen er et sentralt moment i vurderingen og er nevnt særskilt i lovteksten. Også andre vilkår samt forholdene omkring kjøpet kan ha betydning, eksempelvis selgerens opplysninger. Det forutsettes ikke noe klanderverdig forhold fra selgerens side for at en kjøper skal kunne reklamere etter denne vesentlighetsterskelen. Misforholdet mellom tingens stand og det kjøperen kunne regne med må imidlertid være klart.
Hvorvidt vesentlighetsterskelen er oversteget beror alltid på en konkret vurdering. Etter rettspraksis taler utbedringskostnader opp mot 6 % av kjøpesummen i retning av at vesentlighetskravet er oppfylt. En slik prosentberegning er likevel bare et utgangspunkt. Salgssituasjon, feilens art og båtens standard kan medføre kan medføre at vesentlighetskravet ikke er oppfylt, selv om den veiledende prosentsatsen isolert tilsier det.
På grunnlag av et alminnelig forbehold kan det være kjøpers risiko dersom en eldre båt har alvorlige mangler som er erfaringsmessige følger av alder og bruk. Nevnte gjelder selv om manglene hører til de sjeldne.
Ikke adgang til generell «som den er»- klausul i forbrukerkjøp etter 1. januar 2024
Etter 1. januar 2024 er det i forbrukerkjøp ikke adgang til å avtalefeste en generell «som den er» klausul.
Det vil uansett følge av kjøpets karakter ved de typiske bruktsalgene/kjøpene (eksempelvis salg av bruktbåt som er utsatt for slit og elde) at kjøperen ikke kan forvente seg en gjenstand som er feilfri. Kravene til vedlikehold vil typisk være større enn ved kjøp av en sammenlignbar ny gjenstand. Hvorvidt det foreligger feil/mangler beror på en konkret helhetsvurdering, selv om reguleringen avviker fra kjøpsloven, og det ikke er regulert noen form for vesentlighetsterskel.
Reklamasjonsfrister
Kjøpsloven
I kjøpsloven § 32 skilles mellom absolutt og relativ reklamasjonsfrist. Den absolutte reklamasjonsfristen er to år fra kjøper overtok tingen, med mindre selger har avgitt garanti eller via avtale akseptert å være ansvarlig i lengre tid.
Den relative reklamasjonsfristen knytter seg til hvor raskt kjøper må reklamere til selger etter at en mangel blir eller burde blitt oppdaget. I kjøpsloven er formuleringen at kjøper må reklamere innen «rimelig tid», noe som gir anvisning på en rettslig standard som kan endres og tilpasses i tråd med tiden.
Hva som er «rimelig tid» må derfor vurderes konkret. Ved kjøp/salg av bruktbåt mellom private, vil individuelle forhold som eksempelvis bortreise eller sykdom kunne få betydning for fristen på kjøpers side. Et annet spesielt moment er hva slags sakkunnskap kjøperen har. Mangler kjøperen sakkunnskap, kan han være nødt til å benytte sakkyndig hjelp for å vurdere om det virkelig foreligger en mangel som kan gjøres gjeldende. Sistnevnte tilsier en noe lengre frist.
I praksis vil en reklamasjon innenfor en periode på en til to måneder fra en mangel ble eller burde blitt oppdaget, og særlig innenfor 4 til 6 uker, ofte bli ansett å være fremsatt «innen rimelig tid». Rettspraksis viser også tilfeller hvor en lengre periode enn to måneder er akseptert etter en konkret vurdering, men da foreligger ofte tilleggsmomenter i favør forlenget frist, eksempelvis at selger til en viss grad kan klandres.
Forbrukerkjøpsloven
I forbrukerkjøpsloven opereres det også med en absolutt og en relativ reklamasjonsfrist. Den absolutte fristen er i utgangspunktet to år, men for ting som «er ment å vare vesentlig lengre» er fristen fem år, jf § 27.
For den relative reklamasjonsfristen er gjeldende regel at kjøpers reklamasjonsfrist «aldri [kan] være kortere enn to måneder fra det tidspunkt da forbrukeren oppdaget mangelen», jf. forbrukerkjøpsloven § 27.
To måneders fristen starter å løpe på det tidspunktet forbrukeren oppdager mangelen. Det er ikke tilstrekkelig for friststart at forbrukeren burde ha oppdaget mangelen, slik regelen er i kjøpsloven.
Det kan by på bevisproblemer å avgjøre når forbrukeren faktisk oppdaget mangelen. Etter lovgivers syn kan det ikke kreves at kjøperen i enhver detalj skal kjenne til de faktiske forhold som er nødvendig for å avgjøre om det foreligger en kjøpsrettslig mangel. Det som må kreves, er at de faktiske forholdene står såpass klare for kjøperen at han eller hun har oppfordring til å gjøre forholdet gjeldende som en kjøpsrettslig mangel.
Selv om forbrukerkjøpsloven kan gi kjøper noe lenger tid til å reklamere, er vår klare anbefaling at kjøper reklamerer uten unødig opphold så snart en mangel avdekkes . For selger er vårt tilsvarende råd å umiddelbart undersøke om kjøper har reklamert i tide og eventuelt svare på reklamasjonen med at kjøper har reklamert for sent.
Fravikelighet
Kjøpsloven
Kjøpsloven er ikke en obligatorisk lov som gjelder uavhengig av hva partene avtaler. Mellom private er det mulig å fravike kjøpsloven, altså slik at loven ikke gjelder for avtalen partene inngår.
Dette ser vi særlig i de avtalene der partene avtaler at kjøpsloven § 19 om mangler ikke kan påberopes; altså at det i utgangspunktet ikke kan reklameres på «som den er» kjøp uavhengig av dokumenterbare avvik mellom det avtalte og hva kjøper fikk levert. Vi anbefaler ikke at partene fraviker kjøpsloven.
Slik fullstendig ansvarsfraskrivelse fra selger sin side vil kunne bli fanget opp av reglene i avtaleloven. Selger vil ofte kunne komme i en situasjon der alt ansvaret bare risikofritt kan overføres til kjøper ved at selger enten a) selger båten til langt under markedspris eller b) selger båten som «vrak» eller «delebåt». I slike situasjoner vil selger i mange tilfeller komme bedre ut av å være seg bevisst opplysningsplikten og selge til høyere pris med et standard «som den er» forbehold.
Forbrukerkjøpsloven
Forbrukerkjøpsloven er ufravikelig, jf. lovens § 3. Dette betyr at selger uavhengig av hva som står i selve avtalen ikke kan binde kjøper til enn svakere stilling enn det som fremgår av reglene i forbrukerkjøpsloven.
Det kan altså ikke avtales kortere reklamasjonsfrist, og det er heller ikke mulig å endre på kjøpers rettigheter etter § 17 om mangler ved «som den er» kjøp. Dette inkluderer både forsøk på avtaler om at det ikke kan reklameres på «som den er» kjøp og avtaleformuleringer som forsøker å endre terskelen for hva som er en mangel eller tilpasse avtalen til kjøpsloven.
Avslutning
Hvilken lov som gjelder for det konkrete avtaleforholdet kan være avgjørende for utfallet av saken. Både som selger og kjøper er det derfor viktig å være klar over vilkårene for lovvalg og konsekvensen av at den enkelte lov er bakgrunnsrett for avtalen.
Overnevnte gjennomgang er egnet til å forklare de sentrale punktene der lovene har avvikende reguleringer, men ikke alle. Dersom du har spørsmål til din konkrete sak og ønsker en kostnadsfri vurdering kan du kontakte oss her.
